Torhild, nå driver du med tulletanker. Du er ikke sprø. Og hva hvis du sa noe som var litt dumt? Kommer de til å huske det? Neppe. Folk har nok med seg selv.
Som nå. Hva vil folk tenke om dette innlegget? Lille meg, fra en liten vestlandsbygd. Som har tatt det store skrittet. Ut av komfortsonen. Visstnok har jeg stått på scenen landet rundt. Stått der som den fagpersonen jeg er. Hatt et budskap på vegne av andre.
Det er annerledes nå. Nå er det min stemme, i de ordene jeg skriver. Men budskapet er vel så viktig.
For jeg møter dem hver dag, hos meg selv og de jeg møter. Tulletankene som sniker seg inn, som automatisk dukker opp når du minst er klar for det. Tanker om at du ikke får til ting, ikke duger på jobb eller hjemme, at du er gammel og avdanket. Og i kjølvannet av disse tankene kommer følelsene. Tristhet, uro, håpløshet.
Skal du tro på dem, disse tulletankene? Som jeg sier til dem jeg møter: Tulletanker er nettopp det de er, tulletanker. De prøver å gi seg ut for å være sannheten, og vi tror ofte på dem. Men det gir dem ikke gyldighet og definisjonsmakt.
Så da må du øve deg på å tro på sannheten, velge å tro på den. Og litt på det andre sier. Mamma, du er en god mor. Du er søt. Du ser ikke så gammel ut.
Og hvis det skulle gå galt, hvis det viser seg at jeg har bommet helt på dette innlegget. Hvis ingen forstår hva jeg ønsker å formidle. Da skal jeg tenke på det, lære av det, og samtidig rette ryggen og kaste på hodet, og hilse tanken velkommen, «jeg turte i alle fall».
Få flere tips og verktøy på kursene våre: Kursoversikt — Hovdal gård (hovdalgaard.no)
