Du prøver så godt du kan, men det er ikke så lett. Hjemme venter barna, på jobben venter pasientene. Sjefen venter på notatet du skulle ha skrevet forrige uke. Er det en eller to uker siden du ringte moren din som er syk, førti mil unna? Mannen din venter på en blidere kone, men han får bare vente. Og hva venter du på? Tid til å gjøre det du selv vil?
Etter 20 år som lege, tre fødsler, tre barneoppdragelser, ett viss antall arbeidsgivere, år med syke foreldre, tusentalls samtaler med pasienter, vet jeg at dersom jeg venter på tiden, kommer den aldri.
Du må ta tiden selv. Du må ta ansvar for å sette grensene selv. Det er ingen arbeidsgivere som løper etter deg for å si at du må jobbe mindre. Det er ingen partner som sier «nå skal jeg vaske gulvene mens du tar deg en løpetur». Derfor fra egen erfaring, tre tips til deg som kjenner på at tiden ikke strekker til, og at overskuddet blir mindre og mindre:
- Sett grenser
- Gjør det som er godt for deg
- Øv deg på punkt 1 og 2
Sett grenser
Det er ikke like lett å sette grenser når ungene tror de trenger deg, eller når sjefen mener at det haster med saken som ble meldt inn i går. Den dårlige samvittigheten for at du ikke har tid til venninnen som du vet har det litt tøft nå, eller faren din som er ensom etter å ha blitt alene.
Men, skal du få det bedre, er det helt nødvendig å sette disse grensene. Det trenger ikke bety at du skal overse barna, vinke farvel til sjefen og kollega klokken 14, eller kutte kontakten med venner og familie. Finn ut hvilke grenser som betyr mest for deg, og start i dag.
Gjør det som er godt for deg
I småbarnsperioden med lange vakter både hjemme og på jobb, var det appelsinen som ble mitt lyspunkt. De fem minuttene med en saftig, kjølig appelsin på kvelden når ungene hadde lagt seg, ble høydepunktet for meg i flere år.
Så kom tiden hvor jeg kunne ta en liten løpetur på kvelden uten å ha barnevakt. Jeg husker fremdeles den første turen. Frihetsfølelsen. Igjen å kunne ta en luftetur, alene, uten å ha for mye dårlig samvittighet.
Øv deg
Siden tiden med appelsinen har jeg gått i lære, hos meg selv. Øvd og øvd. Sette grenser. Prioritere litt hver dag det som kjennes godt ut. Og det som er nødvendig, for å kunne puste litt lettere. Kunne tåle å stå i en krevende hverdag.
For om ungene blir større, erfaringen i jobben gjør meg tryggere, er livet likevel uforutsigbart. Syke foreldre erstatter syke barn. Egen helse er ikke nødvendigvis slik den en gang var.
Nå går jeg tur i skogen nesten hver dag. Jeg er blitt hektet på det. Alenetiden, i stillhet. Reflekterer over de store, og de små tingene i livet. Studerer elgsporene, og musesporene. Til stede, som jeg aldri har vært før. Løper ikke heseblesende lengre. Middagen får vente, minstemann på 14 klarer seg fint, mannen også. Øvelse gjør mester. Jeg har tatt tilbake kontrollen på tiden min.
Få flere tips på kursene våre: Kursoversikt — Hovdal gård (hovdalgaard.no)
