Sommeren for tre år siden døde min mor. Hun elsket fjellet. Dro oss ungene med, sommer og vinter. Min mor elsket også å lære bort, sykepleier som hun var, og lærer som hun ble.
Da hun var 39 år, fikk hun MS, multippel sklerose. Det var på en fjelltur med klassen sin hun merket det. Turen ned fra fjellet gikk ikke like greit som før, bena ville ikke helt bære henne. En kveld klarte hun ikke reise seg fra sofaen og ble hentet av ambulansen.
Hun kom hjem fra sykehuset med diagnosen MS, en nevrologisk sykdom hvor isolasjonen rundt nervetrådene skades og nervesignaler hindres. Dette gjorde at hun etter hvert ikke kunne bevege seg slik hun gjorde før. Fjellturene ble det slutt på, og joggeskoene ble erstattet med skinner og etter hvert rullestol.
Beskjeden var at det ikke var noe å gjøre, men min mor nektet å gi seg. I alle årene kjempet hun for å finne en behandling som kunne gi henne noe av førligheten tilbake. Samtidig klarte hun å være til stede for alle rundt seg. Hun hadde alltid et lyttende øre og engasjerte seg i arbeid for andre så lenge hun klarte.
Jeg har kjent på sorgen over livet min mor ikke fikk. Opplevelser som hun ikke fikk deltatt på, jobben hun elsket, men måtte gi opp. Men takknemligheten overskygger sorgen, takknemlighet over alt hun gav.
Tross livets motbakke hadde min mor en drivkraft. Nysgjerrighet på ny kunnskap, kjærlighet til oss barna, omsorg for de rundt seg.
Derfor sitter jeg i dag og ser ut over skog og fjell her på gården. Min mors drivkraft har fått ringvirkninger. Hun var en motivator og pådriver for at jeg skulle ta legestudiet. Hun lærte meg det meningsfulle ved å gi og ikke bare få. En gård nær fjellet hvor mennesker kan komme og ta en pust i bakken, det er i min mors ånd.