Fra jeg var liten har jeg hatt høydeskrekk. Ikke så uvanlig egentlig. Men jeg hadde også telefonskrekk. Jeg kunne gå mange dager og grue meg til å ta en telefon. Den gangen var det hustelefon, ikke en lett tilgjengelig mobil i hånden.
Høydeskrekken gikk det fint an å leve med tenkte jeg. Da vi var på danskebåten, måtte jeg bare holde meg litt godt unna rekkverket. Jeg var redd for at jeg skulle finne på å hoppe utenfor, jeg kjente jo en dragning mot havet som kruset langt der nede. Heller ikke så uvanlig har jeg funnet ut. Slik dragning mot vannet er noe mange kjenner på og er ganske vanlig og ufarlig.
Telefonskrekken var det litt annerledes med. Jeg brukte jo mye tid på å grue meg. Når jeg først hadde tatt motet til meg for å ringe, gikk det veldig fint. Men neste gang jeg skulle ringe, var det glemt. Da var det gruing og jeg utsatte det lengst mulig.
Etter hvert fant jeg ut at det ikke hjalp å hverken utsette eller bekymre seg. Bortkastet tid og krefter. Jeg bestemte meg derfor for å bare «hoppe ut i det» når jeg måtte ta en telefon. «Like-greit-å-bli-ferdig-med det» ble mitt motto. Og hva skjedde? Jo, telefonskrekken forsvant, og jeg ble en «racer» i å ringe. For en lettelse!
Litt verre var det med høydeskrekken. Jeg trodde det gikk fint. Helt til jeg fikk unger og de maste sommer etter sommer om at jeg måtte bli med i berg-og-dalbanen. «Kos dere, mamma ser på». Ungene ble etter hvert lei, og jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke var med og delte deres entusiasme og glede langt der oppe i luften. Med bankende hjerte og kaldsvette hender satte jeg meg i berg-og-dalbanen i Hunderfossen sommeren 2014. Jeg tenkte at om jeg dør så dør jeg sammen med ungene.
Men jeg døde ikke. På det høyeste punktet kjente jeg en helt ukjent følelse, en spenning i magen som eksploderte i det vognen kastet seg utfor stupet. For en følelse, et skikkelig adrenalin kick som jeg aldri før hadde kjent på. Da jeg stavret meg ut av vognen var jeg et annet menneske, full av adrenalin og med en enorm lettelse, for at jeg hadde overvunnet skrekken.
I dag ville jeg kalt det for «eksponering» det jeg gjorde da jeg utfordret «skrekkene» mine. Hvis vi unngår det vi frykter og er redd for, bekrefter vi at det er farlig. Unngår jeg å snakke i forsamlinger, bekrefter jeg for hjernen at det er farlig å snakke for folk. Og neste gang jeg skal snakke, minner hjernen meg på at det er farlig ved å gi meg hjertebank, kaldsvette og ubehag. «Kom deg bort» er beskjeden.
Tvert om, jeg skal trosse det jeg er redd for og bevise for hjernen at det slett ikke er farlig. Og jo mer vi øver oss på å trosse skrekken, jo mindre farlig blir det. For høydeskrekk og andre «skrekker» er mulig å overvinne når vi tør å utfordre dem! HURRA!